Den norske kulturminneloven

Den norske kulturminneloven er en lov fra 1978 som omfatter og verner om kulturminner og kulturmiljøer. Disse begrepene omfatter objekter, områder, byggverk og lignende som har en kulturhistorisk og arkitektonisk verdi. Det er utarbeidet flere paragrafer og lovbestemmelser som omfatter alt fra området rundt et kulturminne, til løse kulturminner, kulturminner som står i ro og er fast som f.eks. bygninger og anlegg. Her forklarer vi litt mer om hva loven innebærer:

Innhold

Loven inneholder som sagt flere paragrafer og lovbestemmelser som skal være med på å verne om kulturminner og kulturmiljøer i Norge. Etter paragraf 1 i kulturminneloven er lovens formål å verne om disse både kulturminnene og kulturmiljøene med tanke på hvor sjeldne de er. Dette både som del vår norske identitet og vår felles norske kulturarv. Det står også skrevet i denne loven at det er et statlig og nasjonalt ansvar. Det er også viktig å bevare objekter fra tidligere tider som vitenskapelig kildemateriale og som varig grunnlag for oss som lever nå. Dette er viktig for vår og fremtidige generasjoners kunnskap og forståelse for tidligere generasjoners liv.

Etter den 2. paragrafen er fokuset rettet mot at alt er en del av en større sammenheng og en større forståelse av en helhet. Med dette er denne loven opprinnelig opptatt av å verne de enkelte kulturminnene som symbol og kilde til kunnskap.

Automatisk fredete kulturminner

Loven har lagt opp til et forbud i inngrep i noe som blir kalt automatisk fredete kulturminner. Dette er kulturminner som f.eks. er fra før år 1537. Disse er såpass gamle og kan gi veldig mye informasjon om hvordan livet var på den tiden, at den mengden informasjon det gir gjør at det er så viktig å bevare at det automatisk blir fredet. I tillegg til objekter og kulturminner generelt fra før år 1537 er det flere ting som blir automatisk fredet. Blant annet kulturminner innenfor den samiske kulturarven som er mer enn 100 år gamle, skipsfunn som er eldre enn 100 år gamle og i tillegg alle byggverk som fremdeles står som er fra perioden 1537-1649. Denne formen for fredning kalles også legalfredning.

Vedtaksfredning

Selv om enkelte kulturminner blir automatisk fredet, er det likevel mange som ikke blir det. Disse blir fredet av Riksantikvaren om vedkommende finner det hensiktsmessig å frede kulturminnet som en del av den norske kulturarven. For at riksantikvaren skal kunne frede noe må personen ta utgangspunkt i kulturminneloven. Eksempel på kulturminner og steder som er fredet er Gamle Aker kirke, Akershus festning, Bergenhus festning, og vikingskipene i Vikingskipshuset. Det finnes flere typer fredning: Kulturmiljøfredning, midlertidig fredning, fredning av båter og forskriftsfredning. At noe er fredet betyr at alle endringer må godkjennes av myndighetene etter kulturminneloven. Alle avgjørelser gjøres internt og er fylkeskommunenes ansvar. Alle endringer må derfor søkes om og eiere av kulturminner kan evt. søke om dispensasjon fra fredningen.